Prospektteori

I dette blogginnlegget skal jeg fokusere på en av de mest suksessfulle deskriptive teoriene for beslutningstaking, nemlig Prospektteorien. Ved hjelp av denne, skal jeg forklare bakgrunnen for et valg jeg tok i en spesiell siutasjon. Deretter vil jeg gi noen råd, for hvordan man kan dra nytte av å ta mer risikofulle valg i det daglige.

Prospektteorien av Daniel Kahneman og Amos Tversky, uttrykker at når et valg blir presentert som en gevinst eller som et tap, vil man forsøke å unngå tap. Generelt, lider vi mer av å tape enn gleden vi får av å vinne. Dette kalles også for tapsaversjon, og gjenspeiles i modellen, hvor den subjektive verdikurven (svart) er konveks i tapsområdet, mens den er konkav i gevinstområdet. Med andre ord, verken stiger eller synker den propossjonalt med den objektive verdikurven (grønn). Forklart på en annen måte, dersom vi vinner 500.000 kr på et flakslodd blir vi veldig glad. Men dersom vi vinner 500 kr ekstra på et annet flakslodd, blir vi ikke spesielt mye gladere.

Modell: Verdifunksjonen (Egan, 2013)

Modellen forklarer også hvordan mennesker opptrer ulikt, avhengig av om et valg er innrammet som en gevinst, eller som et tap. For eksempel, etter jeg hadde vunnet 5000 kr i poker en kveld, gikk en venn av meg all in. Selv om jeg satt med en straight på hånden, var jeg likevel bekymret for et fullt hus. Jeg stod dermed overfor følgende valg:

A) Kast hånden og behold de 5000 kr med 100% sikkerhet

B) Gamble med en 50% sannsynlighet for å oppnå 8000 kr (Potten var 4000 kr)

I et slikt scenario, viser undersøkelser at majoriteten vil velge alternativ A. Det betyr at mennesker er risikoaverse i situasjoner hvor valg fremstilles som en sikker gevinst. I teorien blir dette omtalt som sikkerhetseffekten. Den uttrykker at mennesker undervurderer utfall som kun er sannsynlig, i motsetning til utfall som kan oppnås med sikkerhet. Ikke overraskende, kastet jeg derfor hånden min. Det faktum at jeg hadde oppnådd en stor gevinst, gjorde meg mer risikoavers til å ta unødvendige sjanser, som potensielt kunne frata meg nesten hele gevinsten.

Hvorvidt dette var en riktig avgjørelse eller ikke, kan diskuteres. Mennesker bør imidlertid være mer oppmerksome på ulike valgsituasjoner de kommer over. Et godt eksempel, er pensjonsparing og sparing i aksjefond. Som ung, anbefales det at man velger et pensjonsfond med høy risiko, da det gir større mulighet for høy avkastning. Det samme gjelder for askjefond. Personlig, tok jeg ikke pensjonen min seriøst før jeg var 29 år, hvor jeg byttet om til et fond med høy risiko. Jeg valgte heller ikke å spare i aksjefond, før et par år senere. Ser jeg tilbake nå, skulle jeg ønske jeg hadde gjort disse investeringene mye tidligere. Hadde jeg for eksempel begynt å spare da jeg var 18 år, hadde jeg trolig sittet igjen med en stor gevinst i dag. 

Problemet med pensjonsfond, og ikke minst aksjefond er at det involverer risiko. Som vi har sett, vil man i følge Prospekteorien unngå tap (fall i aksjemarked) så mye som mulig, og heller fokusere på sikre gevinster (sikker rente fra sparekonto). I dette tilfellet kan man imidlertid gi mennesker insentiver til å ta mer risikofulle valg, ved å vektlegge langsiktig tenking. Statistikken over ulike aksjefond, viser at fondene generelt gir gevinster over tid. Mitt eget fond viser for eksempel høy avkastning i alle år, unntatt 2008 (finanskrisen). Så selv om jeg har gjort en risikofull investering, er jeg relativt trygg på at jeg sikrer gevinster i det lange løp.

På bakgrunn av dette, gir jeg ofte andre personer råd om sparing i aksjefond. Så lenge man tenker langsiktig, skal det en del til for at man ender i tap. Jeg må likevel innrømme at jeg blir mer frustrert av se tap i aksjefondet, enn det jeg blir begeistret over å se gevinster. Så dersom man først har bestemt seg for å tenke og spare langsiktig, vil jeg anbefale å motstå fristelsen for å sjekke aksjefondet kontinuerlig. Spesielt i disse tider, preget av en oljekrise.

Fra urealistisk optimistisk til særdeles kritisk

I likhet med folk flest, anser jeg meg selv som en risikoavers person. Jeg tar dermed sjeldent unødvendig risiko, når jeg vet det ligger et potensielt tap bak et valg. For å minimere risiko, tar jeg derfor alltid på meg bilbelte når jeg kjører bil, låser alltid døren før jeg går ut osv. Ironisk nok, var jeg ekstremt risikosøkende i mine yngre dager, hvor jeg gjorde mange uforsvarlige og risikofulle valg. Disse valgene kan gjenspeiles i det vi kaller for urealistisk optimisme, som er temaet for dette blogginnlegget. Ut ifra denne teorien, skal jeg forklare bakgrunnen for noen av de valgene jeg tok da jeg vokste opp. I tillegg vil jeg forsøke å knytte valgene opp mot relevante kognitive skjevheter.

Da jeg var 4 år gammel, flyttet jeg og min familie til en bondegård i Nord-Trøndelag. Som liten gutt bosatt på en stor gård, utforsket jeg dermed veldig mye. Jeg og en venn klatret blant annet opp langs bjelkene til taket i låven, kanskje 10-20 meter over bakken. Slike påfunn avtok ikke akkurat noe særlig opp gjennom tenårene. Som tenåring, sterkt påvirket av en problematisk oppvekst tok jeg en rekke risikofulle og dårlige valg. Her er en kort liste:

* Jeg drev med graffiti/tagging

* Jeg stjal røykpakker fra min første jobb

* Jeg kjørte alltid uten bilbelte

* Jeg startet en slåsskamp 

* Jeg drakk øl på skolen (1 gang)

Så hva kan forklare bakgrunnen for de valgene jeg tok? I følge teori om urealistisk optimisme, kan vi ha en tendens til å overvurdere vår egen fremtid som positiv, mens vi undervurderer å bli utsatt for negative hendelser. Dette kan gi en forklaring på mange av de valgene jeg tok da jeg var yngre. Ettersom flere valg innebærte langsiktige konsekvenser, må jeg ha undervurdert sannsynligheten for å bli utsatt for dem. Dette spesielt med tanke på at jeg aldri gadd å ta på meg bilbelte, hvor jeg kunne ha blitt utsatt for en alvorlig ulykke. Ikke minst, gjorde jeg valg som potensielt kunne ført til mindre uheldige handlinger på rullebladet.

Urealistisk optimisme kan imidlertid ikke alene forklare bakgrunnen for valgene jeg gjorde. Vi kan også trekke inn ulike kognitive skjevheter, som kan ha spilt en vesentlig rolle. Kognitive skjevheter er faktorer som forårsaker dårlig beslutningstaking. Skjevheten illusjon av kontroll, uttrykker for eksempel at mennesker overvurderer i hvilken grad de har kontroll over en situasjon. Dette kan forklare hvorfor jeg unnlot å ta på meg bilbelte, ettersom jeg kan ha overvurdert min egen kontroll over miljøet.

En annen kognitiv skjevhet som har likhetstrekk med både urealistisk optimisme og illusjon av kontroll, er overkonfidens. Denne kan blant annet defineres som en overvurdering av ens egne prestasjoner i forhold til andre. I følge en undersøkelse av Svenson (1981), anså majoriteten av bilister seg selv som mer dyktige enn en gjennomsnittlig bilist. Ettersom jeg kan ha oppfattet meg selv som å være mer dyktig enn det jeg egentlig var, er det kanskje ikke så rart at jeg tok sjansen på å kjøre uten bilbelte. I forhold til overselvsikkerhet, låste jeg heller aldri bilen, siden jeg var skråsikker på at ingen ville forsøke å stjele den.

Nå som jeg ser tilbake, er det veldig lett å se de irrasjonelle valgene jeg gjorde. For selv om jeg hypotetisk sett var en veldig dyktig sjåfør, finnes det fortsatt mange dårlige bilister der ute, som potensielt kan forårsake en ulykke. Det er dermed aldri en god ide å la være å bruke bilbelte, uavhengig av ens egne ferdigheter. Ironisk nok, var det når jeg først begynte å ta fornuftige og mindre risikofulle valg at ting gikk galt. Blant annet ble jeg:

- utsatt for en frontkollisjon på E18 da jeg endelig hadde begynt å bruke bilbelte

- utsatt for et innbrudd i bilen min da jeg endelig hadde begynt å låse den

- utsatt for en skade i treningssenteret når jeg endelig hadde begynt å trene med god form, og   ikke med egoet

På en annen side er det viktig å huske på at dersom jeg fortsatt hadde tatt de samme valgene i dag, som jeg gjorde da jeg var yngre - kunne ting ha gått mye verre. Når jeg tenker over det, kan det hende jeg ikke en gang hadde hatt mulighet til å skrive dette blogginnlegget...

Heuristikkens forbannelse

I følge Paul Nutt som har skrevet boken "Why Decisions Fail", anslås det at omtrent halvparten av beslutningene som blir tatt i næringslivet, ender opp som mislykket. Med andre ord, ligger det et stort potensial i å forbedre kvaliteten på menneskers beslutningsevne. Men hva kan være årsaken til at mennesker ofte tar risikofulle og feilaktige beslutninger i utgangspunktet? 

Svaret på dette, ble vi kjent med relativt tidlig i dette kurset. Risiko kan nemlig deles inn i objektiv- og subjektiv risiko. Sistnevnte vil ofte spille en dominerende rolle i vanlige beslutningssituasjoner. Mens objektiv risiko kan beregnes matematisk, som er tids og mentalt krevende, kan subjektiv risiko oppleves og vurderes psykologisk. Blant annet, er subjektiv risiko påvirket av såkalte heuristikker (mentale snarveier). Det er nettopp disse som kan forklare mange av de feilaktige beslutningene, som blir tatt både i det daglige og i næringslivet.

Det var Herbert Simon, i tilknytning til hans forskning om bundet rasjonalitet, som først introduserte konespetet, Heuristikker  Bundet rasjonalitet legger vekt på at vi vanligvis ikke har tilgang til all den informasjonen, som er nødvendig for å ta optimale beslutninger. Heuristikkene tillater dermed mennesker å ta raske og effektive beslutninger, uten mentale anstrengelser. Selv om beslutningene ikke er direkte optimale, blir de ansett som å være "tilstrekkelige". Problemet er at bruk av heuristikker ofte kan føre til feilvurderinger og systematiske skjevheter (bias). Dette kan igjen, resulutere i alvorlige konsekvenser.

Det finnes mange eksempler, hvor heruistikker har spilt en avgjørende rolle for feilvurderinger. Tilgjengelighets-heuristikken forklarer hvordan vi tar beslutninger basert på minner fra vår langtidshukommelse, når ingen annen informasjon er tilgjengelig. Et godt eksempel på dette, er flyene som kræsjet i The World Trade Center i 2001. I de påfølgende månedene etter terrorangrepet, hadde flypassasjere blitt redusert med 20 %. Likevel, viser statistikk at fly er den tryggeste reisemåten. Faktisk, er sannsynligheten for å dø i en flykatastrofe 1 av 7 millioner!

En annen heuristikk som kan forårsake feilvurderinger, kalles evaluerings-heuristikken. Den uttrykker at læring, minner og tidligere erfaringer vil spille en dominerende rolle for de antagelsene man trekker om fremtiden. Et godt eksempel, er Kodak, som vi valgte å ha som prosjektoppgave. Ettersom Kodak har hatt suksess i det tradisjonelle filmmarkedet i over 100 år, nektet de å satse på sin egen digital teknologi. Som et resultat, endte firmaet med å gå konkurs i 2012. Evalureingsheuristikken kan dermed ha spilt en rolle i de antagelsene ledelsen trakk om fremtiden. Ved å tviholde seg til valg som har gitt gode resultater i fortiden, overså ledelsen viktige forandringer i markedet, som utgjorde store konsekvenser for fremtiden. 

Mennesker har altså en tendens til å ta beslutninger basert på faktorer, som ikke nødvendigvis gir optimale utfall. Som vi har sett, kan dette skyldes heuristikker, også kalt tommelfingerregler. Jeg håper dermed at dette blogginnlegget kan gjøre folk mer oppmerksomme på dette fenomenet, slik at de lettere kan unngå å havne i typiske fallgruver. Både i næringslivet og i det daglige er det et stort potensial til å ta bedre beslutninger, og god kunnskap om heruistikker er dermed ikke et dumt sted å begynne. I undervisningen, lærte vi at man må ha en fundamental forståelse for både objektiv- og subjektiv risiko, for å ta gode risikovurderinger. For å unngå å ta beslutninger, som kan føre til negativ "etterpåklokskap", vil jeg dermed anbefale følgende:

* Vær oppmerksom på at beslutningen du er i ferd med å ta, kan være skjev
* Still spørsmål som heller avviser, istedenfor å bekrefte dine antagelser
* Husk at du har ofte mer feil enn du tror
* Ikke vær redd for å prøve noe nytt (*Host* kodak *Host*)
* Utforsk andre informasjonskilder
* Utfordre dine egne antagelser 

Ved å følge disse rådene, kan man lettere unngå uheldige utfall av beslutninger. Det kan dermed være lurt å skrive dem ned, slik at de kan benyttes som en påminnelse i ulike beslutningssituasjoner. Faktisk, er det slike råd som burde benyttes som tommelfingerregler.