Fra urealistisk optimistisk til særdeles kritisk

I likhet med folk flest, anser jeg meg selv som en risikoavers person. Jeg tar dermed sjeldent unødvendig risiko, når jeg vet det ligger et potensielt tap bak et valg. For å minimere risiko, tar jeg derfor alltid på meg bilbelte når jeg kjører bil, låser alltid døren før jeg går ut osv. Ironisk nok, var jeg ekstremt risikosøkende i mine yngre dager, hvor jeg gjorde mange uforsvarlige og risikofulle valg. Disse valgene kan gjenspeiles i det vi kaller for urealistisk optimisme, som er temaet for dette blogginnlegget. Ut ifra denne teorien, skal jeg forklare bakgrunnen for noen av de valgene jeg tok da jeg vokste opp. I tillegg vil jeg forsøke å knytte valgene opp mot relevante kognitive skjevheter.

Da jeg var 4 år gammel, flyttet jeg og min familie til en bondegård i Nord-Trøndelag. Som liten gutt bosatt på en stor gård, utforsket jeg dermed veldig mye. Jeg og en venn klatret blant annet opp langs bjelkene til taket i låven, kanskje 10-20 meter over bakken. Slike påfunn avtok ikke akkurat noe særlig opp gjennom tenårene. Som tenåring, sterkt påvirket av en problematisk oppvekst tok jeg en rekke risikofulle og dårlige valg. Her er en kort liste:

* Jeg drev med graffiti/tagging

* Jeg stjal røykpakker fra min første jobb

* Jeg kjørte alltid uten bilbelte

* Jeg startet en slåsskamp 

* Jeg drakk øl på skolen (1 gang)

Så hva kan forklare bakgrunnen for de valgene jeg tok? I følge teori om urealistisk optimisme, kan vi ha en tendens til å overvurdere vår egen fremtid som positiv, mens vi undervurderer å bli utsatt for negative hendelser. Dette kan gi en forklaring på mange av de valgene jeg tok da jeg var yngre. Ettersom flere valg innebærte langsiktige konsekvenser, må jeg ha undervurdert sannsynligheten for å bli utsatt for dem. Dette spesielt med tanke på at jeg aldri gadd å ta på meg bilbelte, hvor jeg kunne ha blitt utsatt for en alvorlig ulykke. Ikke minst, gjorde jeg valg som potensielt kunne ført til mindre uheldige handlinger på rullebladet.

Urealistisk optimisme kan imidlertid ikke alene forklare bakgrunnen for valgene jeg gjorde. Vi kan også trekke inn ulike kognitive skjevheter, som kan ha spilt en vesentlig rolle. Kognitive skjevheter er faktorer som forårsaker dårlig beslutningstaking. Skjevheten illusjon av kontroll, uttrykker for eksempel at mennesker overvurderer i hvilken grad de har kontroll over en situasjon. Dette kan forklare hvorfor jeg unnlot å ta på meg bilbelte, ettersom jeg kan ha overvurdert min egen kontroll over miljøet.

En annen kognitiv skjevhet som har likhetstrekk med både urealistisk optimisme og illusjon av kontroll, er overkonfidens. Denne kan blant annet defineres som en overvurdering av ens egne prestasjoner i forhold til andre. I følge en undersøkelse av Svenson (1981), anså majoriteten av bilister seg selv som mer dyktige enn en gjennomsnittlig bilist. Ettersom jeg kan ha oppfattet meg selv som å være mer dyktig enn det jeg egentlig var, er det kanskje ikke så rart at jeg tok sjansen på å kjøre uten bilbelte. I forhold til overselvsikkerhet, låste jeg heller aldri bilen, siden jeg var skråsikker på at ingen ville forsøke å stjele den.

Nå som jeg ser tilbake, er det veldig lett å se de irrasjonelle valgene jeg gjorde. For selv om jeg hypotetisk sett var en veldig dyktig sjåfør, finnes det fortsatt mange dårlige bilister der ute, som potensielt kan forårsake en ulykke. Det er dermed aldri en god ide å la være å bruke bilbelte, uavhengig av ens egne ferdigheter. Ironisk nok, var det når jeg først begynte å ta fornuftige og mindre risikofulle valg at ting gikk galt. Blant annet ble jeg:

- utsatt for en frontkollisjon på E18 da jeg endelig hadde begynt å bruke bilbelte

- utsatt for et innbrudd i bilen min da jeg endelig hadde begynt å låse den

- utsatt for en skade i treningssenteret når jeg endelig hadde begynt å trene med god form, og   ikke med egoet

På en annen side er det viktig å huske på at dersom jeg fortsatt hadde tatt de samme valgene i dag, som jeg gjorde da jeg var yngre - kunne ting ha gått mye verre. Når jeg tenker over det, kan det hende jeg ikke en gang hadde hatt mulighet til å skrive dette blogginnlegget...